• Min aller største frykt

    Jeg våknet midt på natten og fikk angst av drømmen jeg hadde, som ikke var en drøm men et mareritt. Et mareritt som handlet om noe jeg frykter aller mest her i livet, nemlig å bli alvorlig syk, å ha sykehuset som mitt andre hjem og å oppleve mye smerter over lengre tid, som jeg har opplevd før. Marerittet mitt handlet om kreft. Det var en helt forferdelig drøm som ikke minst var ganske overdreven fordi jeg ikke har noe peiling på hvordan det er å leve med kreft. Men ut i fra det jeg har sett og lest er det et mareritt i seg selv. Ikke for å sammenligne dette med kreft men jeg er alvorlig syk fra før men sykdommen jeg har kan gjemme seg i kroppen i flere år som den heldigvis gjorde for noen år siden.

    Det verste jeg frykter kan skje med meg at sykdommen jeg har kommer tilbake, og alt blir som det var før da jeg var mindre.

    Sykehus som var mitt andre hjem, nye undersøkelser hele tiden fordi legene ikke klarte å finne ut hva det var, smerter noen ganger så store at jeg ikke klarte å gå, yndlingsmaten/drikken som ble min verste fiende og mye, mye tårer. Alt begynte i en alder av 4 år, da begynte smertene å komme frem. Det var ingen som visste hvordan de kunne hjelpe meg, jeg bare lå og gråt. Gjennom årene skjønte jeg at det var en del av matvarer magen min reagerte på, men jeg var ganske liten og ikke klarte å motstå og da ble det en del smertefulle netter. Siden jeg var 4 år har jeg vært på ufattelig mange undersøkelser som ikke viste noen ting. Så mange forskjellige leger som har prøvd å finne ut av hva det var, og så mange ganger jeg har ligget på sykehuset, og lengtet etter foreldrene mine. I en alder av syv fikk jeg en lege som ikke ga seg så lett som de andre, og tok så mange prøver og forskjellige undersøkelser av meg at til slutt når han endelig fant ut av hva for en sykdom dette var, var jeg helt utslitt. Det forverret seg enda mer da mamma begynte å lese om denne sykdommen, og jeg har sett henne gråte flere ganger når hun fortalte om den til andre. Sykehuset ble mitt andre hjem, og det var det jeg hatet mest, den ekle maten jeg måtte spise før undersøkelsene, som de alltid måtte tvinge inn i meg, jeg hatet de sykepleierne som ikke ville la meg ringe til mamma når jeg kom gråtende midt på natten, jeg hatet til og med mamma fordi hun støtten legene i at jeg måtte inn på sykehuset igjen, nå vet jeg at hun gjorde alt dette for mitt eget beste og hun syntes dette var utrolig tungt å se meg gå gjennom alt dette. 

    Dette varte i 3-4 år og jeg var veldig glad når jeg endelig kunne ha litt frihet med mine venner, når jeg var fri fra sykehus og alle legene. Jeg måtte bare til undersøkelser to ganger i året! 

    Jeg er en av de få med denne sykdommen som opplever å kunne leve uten mange operasjoner og legeoppfølging hele veien. Men det er mye av maten jeg må passe meg for, men det klarer jeg å leve med. 

    På grunn av denne sykdommen har ikke kroppen min tatt til seg nok næring til å vokse som en normal person, og på grunn av dette ble jeg mobbet en del i barndommen og gjerne kalt for dverg eller lignende, men jeg var veldig sterk psykisk på denne tiden så dette har ikke påvirket meg på noen som helst måte, heldigvis for det. 

     

    Sykdommen kan komme tilbake når som helst, og det er det jeg frykter mest! Så jeg prøver å leve livet som frisk og ikke tenke så mye på det at jeg en gang kan bli syk igjen og gå tilbake der jeg var for noen år tilbake. 

     

    Håper de som kjenner meg og ikke kjenner meg lar vær å kommentere at jeg faktisk er veldig lav, selv om jeg klarer å spøke med dette selv. 

     

    Ha en fin dag videre! <3

    Skriv en ny kommentar

    hits